Av Mariken Moxness
Traumeterapeut IoPT og Veileder NTF

Sissel Bru Reksten (traumeterapeut IoPT og veileder NTF) sier at «...vi bruker samme metode, men vi må alle sammen «spille jazz». Jeg tenker at jazz skjer når vi kjenner et fag godt nok til å improvisere – når vi er et jeg med et eget uttrykk i samspill med omgivelsene: 

IoPT handler nettopp om å hele og styrke jeget, og enten vi er klar over det eller ikke, vil vi som terapeut formidle metoden gjennom vår individualitet. Det jeg beskriver i denne artikkelen kommer fra mine egne erfaringer. Jeg ser at det fungerer, og samtidig vet jeg at metoden også fungerer for terapeuter som arbeider litt annerledes enn meg. Påstandene i denne artikkelen er derfor ikke ment som fasit, men som inspirasjon til refleksjon rundt egen praksis.

Kristina Åbyholm (traumeterapeut IoPT) har mye erfaring med å gå i resonans. Underveis i vårt samarbeid har vi undersøkt og diskutert hvordan resonansfunksjonen og terapeutrollen best kan utfylle hverandre. I denne artikkelen vil jeg foreslå en måte å forstå henholdsvis resonansgivers og terapeutens grunnleggende rollefunksjon. Deretter vil jeg forsøke å vise hva som skjer i feltet når terapeut eller resonansgiver forlater rollefunksjonene slik jeg definerer dem. Deler av det jeg skriver vil for erfarne terapeuter være selvfølgeligheter, men hensikten her er å sette det inn i en kontekst som kan tydeliggjøre dynamikker i feltet, i det jeg mener det kan bidra til mer klarhet ift når vi bør intervenere og når det er mer hensiktsmessig å holde tilbake.

Presentasjon av rollene

Når jeg får en ny klient liker jeg å forklare rollene i selvmøtet på denne måten:
 

• Som intensjonsgiver (IG) er du kapteinen på skuta. Det er din autonomi som styrer båten. Du velger selv hvem du vil snakke med, hva du vil spørre om, hva du vil fortelle om deg selv og om du evt vil avslutte prosessen. Dette er din prosess. Samtidig er du ikke alene. Vi gjør det sammen. Vi vil alle bidra til at du kommer gjennom på en god måte.
• Resonansgiverne (RG) er kompasset. Det er RG som har informasjon om hvilken retning vi skal i. RG merker følelsesmessige temaer og skiftninger, kanskje hvilken alder du befinner deg i og andre ting det er viktig å lytte til. Vi må hele tiden forholde oss til RG ellers finner vi ikke veien.
• Terapeuten er losen. Jeg kjenner farvannet. Jeg vet noe om hvor det finnes skjær i sjøen og hva som evt kan hjelpe deg videre hvis du står fast. Jeg har generell erfaring og kan komme med forslag, men jeg har ikke tilgang til den umiddelbare informasjonen RG merker, eller den spesifikke informasjonen du selv har om ditt eget liv. Derfor vil jeg alltid lytte og justere meg etter deg og RG.

Sunnhet som ressurs i prosessarbeidet
I IoPT tar vi utgangspunkt i at alt som skjer under et selvmøte speiler intensjonsgiver. Det stemmer nok et godt stykke på vei, men etter min mening betyr ikke det at alle uttrykk for resonans er like hensiktsmessig sett fra et terapeutisk perspektiv. F.eks brøler vi ikke hemningsløst til IG selv om resonansen føles voldelig. I arbeid med traumer er det det sunne som bærer IG gjennom prosessen. Først og fremste trenger IG selv å være i kontakt med noe sunt, og der IG´s egne sunne strukturer ikke strekker til er det terapeutens oppgave å representere det sunne. Men i tillegg er det min erfaring er at jo mer sunnhet som finnes i det samlede feltet, altså inklusiv RG, jo enklere er det for IG å finne veien. I denne artikkelen vil jeg begrunne hvorfor, og forsøke å bidra til nysgjerrighet rundt hvordan vi på flere ulike måter kan bidra til sunnhet både gjennom resonansgiverrollen og terapeutrollen.

Trygge rammer

Å sørge for trygge rammer er terapeutens ansvar. Etter beste evne søker vi å etablere et trygt og inkluderende arbeidsklima, holder oversikt over helheten i prosessen og ivaretar alle i rommet. Vi formidler grunnleggende kjøreregler for utøvelse av RG-rollen og støtter IG når det er behov for det. I tillegg mener jeg det er viktig at vi lærer oss å gjenkjenne dissosiering. Dette er særlig viktig når vi arbeider med sårbare klienter. Jo mer fragilt IG´s jeg er, jo lettere vil vedkommende kunne dissosiere under press. Dissosiering er kontraproduktivt i et terapirom og reduserer klientens kapasitet til å ivareta seg selv, derfor er det terapeutens ansvar å gjenkjenne det, adressere det og ivareta vedkommende når det skjer. Dette er et omfattende tema som det ikke er plass til å dekke i denne artikkelen. Ta evt kontakt for tips eller veiledning.

Sunnhet i resonansgiverrollen

Et viktig utgangspunkt for å skape et godt terapeutisk klima er at alle bidrar til å holde IG i sentrum. Det kan lyde som en selvfølge, men glipper lett når vi blir aktivert. For RG gjelder det å

• uttrykke informasjonen i punktet så presist som mulig, f.eks ikke sensurere bort impulser fordi man er redd for å såre IG oa.
• regulere utagering, dvs rapportere fysisk vold fremfor å utagere, og varsle eller be IG om lov før høye skrik oa.
• gi slipp på IG når man slipper opp for ny informasjon.

I tillegg kan det være godt å være litt våken mht «rådgivning». «Rådgivning» fra RG kan speile IG´s egen overlevelse, men det er også en fase mange av oss må gjennom hvor vi begynner å «terapeutisere» litt i RG-rollen. Det er som regel ikke hjelpsomt, men bidrar til å dra IG opp i hodet og skyve hen inn i overlevelse. Hvis en RG har fokus på IG i stedet for å beskrive hva som foregår i resonanspunktet; dvs sier «du» i stedet for «jeg», kan man som regel gå ut i fra at punktet er et overlevelsespunkt.

Punktene over, forutsetter at RG selv ikke er altfor identifisert med (trigget av) punktet hen representerer, og i det følgende vil jeg ta tak i to hovedtemaer: Det første handler om, så langt det er mulig, å bevisstgjøre eventuell egen identifikasjon med den emosjonelle ladningen i resonanspunktet. I det andre vil jeg forsøke å tydeliggjøre skillet mellom terapeutens og RG´s rollefunksjon.

Resonans – en øvelse i av-identifikasjon

Når vi er i resonans påtar vi oss for en liten stund å bære og uttrykke et annet menneskes smerteerfaringer. Gjennom vår resonanspraksis utvikler vi bevissthet og språk for stadig mer subtile indre erfaringer, og igjen og igjen erfarer vi at følelsene slipper taket når vi tas ut av resonans.

Ofte kan vi oppleve en slags distanse mellom det vi resonerer, og oss selv. Vi kan f.eks. gråte eller føle raseri uten å føle oss særlig revet med innvendig; det betyr at vi ikke er identifisert med (trigget av) innholdet i punktet. Andre ganger kan det føles ubehagelig og intenst å tåle smerten i et resonanspunkt. Det kan være tegn på at vi selv har erfaringer som minner om det vi resonerer.

Ukomfortable resonanserfaringer kan brukes aktivt i vår egen utvikling. Vi kan konsentrere oss om å puste og romme følelsen så godt vi kan. På den måten øver vi oss i å gjenkjenne og tåle traumefølelser. I resonans vet vi at smerten bare er på besøk en liten stund. Igjen og igjen erfarer vi at vi ikke er følelsene våre, og at de ikke er farlige. Blir det heftig kan vi observere hvordan vi beveger oss fra å være et traumepunkt til å gå i overlevelse, og blir vi overveldet kan vi be om å bli tatt ut av resonans. Å delta som resonansgiver er dermed både en øvelse i å tåle traumefølelser uten å identifisere seg med dem, samtidig som det kan bidra til økt bevissthet rundt hvordan det føles når vi faktisk er identifisert. I tillegg er det viktig å sankke om og bevisstgjøre - at når vi befinner oss i en overveldende situasjon og går i frys, er det nesten alltid klokt å i vareta seg selv ved om mulig å ta seg ut av situasjonen.

Å forvalte resonans

Identifikasjon handler om at vi ikke klarer å skille ordentlig mellom det som er jeg og det som ikke er jeg. Under Selvmøtene bruker vi gjerne identifikasjonsbegrepet ifm at en del av identiteten kommer til uttrykk som en spesifikk person fra IGs traumebiografi. I denne artikkelen bruker jeg identifikasjonsbegrepet i mer klassisk forstand, dvs i ulike sammenhenger der vi er blandet sammen med noe fremmed, enten det er emosjoner, mennesker eller holdninger. Vi kan ikke alltid navngi eller identifisere opprinnelsen, men noe fremmed er klistret fast til oss på en måte som innebærer at vi går i overlevelse.

At en RG resonerer en overlevelsesstruktur behøver ikke bety at hen er identifisert, men hvis RG er identifisert, vil punktet være et overlevelsespunkt eller traumepunkt. Hvis RG ikke kan romme det emosjonelle trykket i punktet og går i overlevelse, vil punktet alltid være et overlevelsespunkt og resonansen vil bli mer utydelig/forvirret/tåkete eller mer skarp/pushy/utagerende.

Når vi ikke er identifisert kan vi romme det emosjonelle trykket, og det setter oss i stand til å forvalte resonansen. Når vi arbeider nær tålegrensen for hva IG kan absorbere, kan en RG med kapasitet til å romme emosjonalitet - dvs være mer beskrivende enn utagerende - utgjøre forskjellen på om IG dissosierer eller ikke. Presset blir redusert, men innholdet i det som formidles forblir det samme. En RG som rommer vil dessuten ofte kunne uttrykke resonansen langt mer nyansert, kreativt og detaljert enn en RG som er trigget.

Her er det viktig å forstå at å romme emosjoner ikke er det samme som å undertrykke dem. Mens undertrykking av resonans er overlevelse og kan skape forvirring i feltet, vil det å romme og regulere - som jo kjennetegner det sunne, ivareta tydeligheten. Å romme fjerner nemlig ikke det elementet som bringer ny bevissthet til IG; nemlig det jeg kaller «motstand».

Resonansgivers funksjon; å gi motstand

Traumer innebærer at vår egen erfaring forvises til det ubevisste og erstattes av et fremmed perspektiv. IG´s opprinnelige perspektiv var f.eks; jeg trenger mamma. Hvis mamma avviste meg forsøkte jeg antageligvis å holde på kjærligheten hennes ved å forstå hva hun ønsket av meg; jeg tok hennes perspektiv; mamma er sliten og jeg må ikke bry henne for da blir jeg avvist. 
Opp gjennom livet gjentas det tillærte perspektivet igjen og igjen; jeg må ikke være til bry, men forstå og ta hensyn. Sporet i psyken graves dypere og dypere, vi setter automatisk andres ønsker og behov foran våre egne og kapasiteten til å ivareta oss selv svekkes. Det tillærte perspektivet - jeg er en som er snill og tar hensyn – blir kjent og trygt. Det blir en del av identiteten vår og vi har ingen anelse om at vi ikke lenger oppfatter virkeligheten fra vårt eget senter.
 
Å ta seg ut av et slikt gammelt spor krever energi, og denne energien er det først og fremst traumepunktene som leverer. RG´s oppgave som traumepunkt er, så presist som mulig å formidle IG´s opprinnelige perspektiv slik at IG får muligheten til å ta seg ut identifikasjonen. For å tydeliggjøre skillet mellom RG-funksjonen og terapeutfunksjonen, kaller jeg det «å gi motstand».

Terapeutens funksjon; å støtte

Å ta seg ut av et gammelt spor kan oppleves vanskelig for IG. Kanskje føler hen seg provosert, kanskje opprådd eller kanskje gjenkjenner hen ikke umiddelbart det som blir resonert. Og her kommer terapeutens bidrag inn; mens RG´s grunnleggende oppgave er å gi IG motstand, er terapeutens å støtte.

Terapeutens støttefunksjon handler generelt om å representere det sunne, og "det sunne" handler om å favne motsetninger og ulike perspektiv. Mer spesifikt handler det om å sørge for at IG føler hen har en som er på lag når hen kommer under press; en som vil vel, som ikke forserer eller definerer og som kan bidra med impulser eller forslag når IG´s egne sunne strukturer ikke strekker til.

I blant kan det være utfordrende å finne gode måter å støtte. Hvis f.eks. IG forsvarer mamma er det viktig ikke å la seg friste til å "holde med" RG. IG er allerede under press og trenger ikke mer motstand, men hjelp til å finne sitt neste skritt. Det skrittet kan bare taes fra det stedet hen faktisk befinner seg, og terapeutens oppgave er å møte IG der hen faktisk er, slik at hen føler seg sett, møtt, forstått og respektert.

En måte å gjøre det på kan være å speile situasjonen ved å by på et metaperspektiv: Vil gir uttrykk for å være alene og isolert, og du (IG) synes det er vanskelig å forholde deg til vil - er dette et mønster du kjenner igjen?  Hvis IG kjenner det igjen kan terapeuten evt tilføye: Hva skjer med deg når du kommer i den tilstanden? Hva føler du? Hvor går oppmerksomheten din? e.l.  På den måten kan terapeuten bidra til å øke IG´s bevissthet rundt en dynamikk uten å ta stilling til innholdet.

Brobygging 

Hvis IG har vedvarende problemer med å komme i kontakt med et punkt, kan det i blant være hensiktsmessig om terapeuten bidrar til brobygging ved å foreslå en helende setning. Når jeg formulerer en helende setning støtter jeg meg på tre punkter:
 

1.    Å møte alle der de er, uten å legge press på noen til å endre seg.

2.   Å inkludere begge parter i samme setning.

3.   Å snakke så sant og presist som mulig.

Eks. vil er alene og isolert, men IG synes det er vanskelig å forholde seg til vil.

Terapeuten tilbyr IG en brobyggingssetning: Vil, jeg ser at du er alene og jeg vil gjerne ha kontakt med deg, men jeg trenger litt tid. Her er både vil og IG´s standpunkt forsøkt ivaretatt i samme setning.
Hvis traumedelen føler seg sett holder det gjerne med én setning; det er gjenopprettet en kontakt.

Fordi terapeuten ikke selv er i resonans, kan det imidlertid også skje at setningen fikk litt feil nyanse for en av partene og i mitt eksempel fortsetter vil å gi motstand; Jeg føler meg ikke alene – jeg er sint, jeg føler meg sviktet.

Terapeuten justerer setningen og hvis IG er enig kan hen si: Jeg har sviktet deg lenge, men nå vil jeg ikke svikte deg lenger. RG fortsetter å gi presis motstand; Det føles godt at du sier du har sviktet meg, men jeg tror ikke på at du ikke vil gjøre det igjen. 

IG sier; Du har rett - du kan ikke stole helt på meg ennå, men hvis jeg glemmer deg vil jeg vende tilbake til deg så fort jeg kan.

Når vil merker at det som blir sagt er sant, er det som regel nok til at delen roer seg. Det fjerner også presset på IG om å måtte mestre noe som ennå ikke er mulig.

Det er helt ok å måtte lete litt etter den nyansen som gir lettelse i resonanspunktet. Leteprosessen er med på å tydeliggjøre nøyaktig hvilket perspektiv som gikk tapt da traumet oppstod og kan i seg selv bidra til at prosessen når dypere enn hvis RG er medgjørlig og aksepterer noe omtrentlig. Når vi arbeider med helende setninger kan vi sammenligne resonanspunktet med et nøkkelhull. For å låse opp punktet gjelder det å finne nøyaktig riktig nøkkel (formulering). Lytt!  - hva er det egentlig RG sier, hva er det hen trenger å høre fra IG? Når den riktige setningen kommer kan det oppleves som en stor AHA-opplevelse både i IG og/eller i resonanspunktet.

Det er viktig at all kommunikasjon passerer gjennom IG. Det gjelder også når forslaget fra terapeuten er upresist. Hvis RG er trigget emosjonelt glemmer hen kanskje å vente på IG´s utspill og korrigerer terapeuten direkte. Da spiller hen IG ut på sidelinjen.

Ut av transen

En annen form for brobygging kan være å lage en «tidsbro». 
Fordi traumedelene er frosset fast i den opprinnelige traumesituasjonen kan det være en god ide å adressere traumedeler i presens; du (vi) trenger en mamma som ser deg (oss) / holder deg / elsker deg.  Etter at IG har etablert kontakt med traumedelen ved å snakke i presens, kan vi skifte til preteritum og dermed lage en bro fra fortiden til nåtid; du trengte at mamma elsket deg, men nå er jeg her og jeg er voksen. Jeg vil ta vare på deg. Når IG sier dette til traumedelen skjer vanligvis to ting; 

1 - traumedelen blir tatt ut av fortiden/transen og inn i nåtid.

2 - traumedelen vender oppmerksomheten vekk fra mamma og mot IG.

Det finnes imidlertid alltid unntak og nyanser, og som alltid må vi la oss korrigere av RG.

Å resonere for egne klienter

Ruppert anbefaler oss å unngå og blande resonans- og terapeutrollen. For meg ser det ut som at hovedproblemet med å gå i resonans for egne klienter er at de motsatt rettede rollefunksjonene så dårlig lar seg forene:
 

• Som RG er terapeuten i direkte kontakt med klientens ubearbeidede stoff og da er det alltid risiko for identifikasjon. Selv en delvis identifikasjon innebærer at terapeutens metaperspektiv svekkes, og det vil ikke alltid være mulig å representere det sunne.
• Som RG sitter terapeuten med for mye informasjon. Hen vet for nøyaktig hva resonanspunktet har behov for; forslagene fra «terapeuten» blir for spesifikke. Det betyr at vi mister undringen der den riktige nyansen blir tydeliggjort, og innspill som er ment som støtte fra terapeut kan komme til å lyde som motstand fra RG.
• Det setter IG under press og fører til at hen mister følelsen av å ha en støttende terapeut til stede. Eller det oppstår behov for forklaringer som bringer både terapeut og IG ut av den organiske prosessen og opp i hodet.

Min erfaring er at selv om terapeuten anstrenger seg for å være tydelig på rolleskiftene, blir det ofte forvirrende, særlig for urutinerte intensjonsgivere. Hvis klienten ikke selv kan gå i resonans har jeg derfor alltid med minst én RG. I mine egne en-til-en-prosesser foretrekker jeg å resonere for meg selv.

Jeg er klar over at det kan være utfordrende å skaffe resonansgivere til prosessene, men min erfraring er at jo mer aktivt og bevisst jeg formidler betydningen av RG-rollen, jo mer meningsfull blir det å delta. Selv arrangerer jeg gratis seminarer for aktive resonansgivere.

Når resonansgiver og terapeut bytter funksjon

Å vite når vi som terapeut skal intervenere, og når vi skal holde oss tilbake opplever jeg som en evig læringsprosess, men det finnes indikasjoner. Ovenfor påstår jeg at når vi blander rollefunksjonene legger vi press på IG. Min neste påstand er at vi legger press på IG hver eneste gang RG eller terapeut går utover rollefunksjonen sin:

• Hvis RG selv er trigget av (identifisert med) den emosjonelle ladningen i punktet, kan hen føle behov for å oppfordre IG til å dekke spesifikke behov. (F.eks Jeg trenger at du holder meg). Da endres rollefunksjonen; RG gir ikke lenger motstand, men begynner å veilede eller «trekke IG etter seg»; IG reduseres fra subjekt til objekt og handlingsrommet innsnevres til motstand/lydighet. I tillegg spilles terapeuten ut over sidelinjen. For å skape heling må IG selv - evt med terapeutens bistand, komme sin traumedel til unnsetning.
  
  Hvis IG selv etterspør hva resonanspunktet trenger fungerer det uproblematisk, fordi IG fremdeles er subjekt.

Videre - hvis den ene (RG eller terapeut) ikke fyller rollefunksjonen sin, kan den andre føle behov for å fylle tomrommet som oppstår. Også da skyver vi hverandre inn i overlevelse:

• Hvis terapeuten blir for passiv – altså unnlater å støtte når IG kommer under for stort press, eller overlater en helt ny klient til seg selv uten å veilede eller ramme inn det terapeutiske rommet, kan RG føle et økende behov for å veilede IG i stedet for å gi motstand. Slik «veiledning» gjør som sagt IG til objekt, aktiverer overlevelse og tar hen opp i hodet
• Hvis RG på sin side ikke gir motstand, men blir «velvillig» før den emosjonelle ladningen har forlatt punktet, snytes IG for informasjonen som trengs for å ta hen ut av det gamle overlevelsessporet. Det som faktisk skjer, er at RG går fra å resonere en traumedel til å bli en overlevelsesdel som gir skinn av å være sunn. Overlevelsen kan f.eks ligge i det å ikke ville være til bry eller et ønske om å være positiv og støttende. Det kan føles veldig forvirrende; feltet blir uklart og som terapeut opplever jeg det nærmest som å få briller med feil brillestyrke.
• Hvis man som terapeut lar seg friste til å uttrykke manglende motstand i feltet forlater man støttefunksjonen. Det samme gjelder hvis man subtilt støtter RG når IG forsvarer mor/overgriper.
  

For meg ser det ut til at å forlate støttefunksjonen alltid innebærer at vi beveger oss over i overlevelse; IG kommer under press og bringes opp i hodet. Det er bedre å ha litt is i magen og la prosessen gå sin gang inntil man ser en mulighet for å intervenere innenfor rollefunksjonen. 

«Happy ending» eller å komme i mål?

Ikke alle prosesser kan bringes til forløsning og det er ok. Det viktigste er at prosessen faktisk initierer ny bevissthet i psyken. Det betyr at vi i blant må tåle å stå i noe litt uforløst. For noen intensjonsgivere kan det imidlertid føles utrygt å bli sittende alene med noe som oppleves kaotisk og uferdig. Å påpeke en observert utvikling/endring i feltet kan i blant bidra til at IG føler seg litt mere jordet etterpå. Hvis vi gjør det, er det imidlertid viktig å være beskrivende, ikke tolkende og si minst mulig. Tommelfingerregelen er at jo mindre vi snakker om en prosess i etterkant, jo mer potent bevares endringspotensialet prosessen har igangsatt i IGs psyke, og jo dypere vil bearbeiding kunne skje i dagene etter prosessen.

Men vi skal heller ikke underkjenne betydningen av å nå frem til en forløsning - stor eller liten. Jeg liker å sammenligne Selvmøtet med å gå inn i en tunell; vi beveger oss frivillig inn i det ukjente i håp om å finne lys i andre enden. Å erfare at vi faktisk når ut i lyset, kan øke IG´s tillit til dette dype arbeidet og gjøre det mer lystbetont.

Essensielt nærvær

Når en eller flere deler søker sammen, vokser opp eller finner veien hjem til IG, kan man rett som det er merke at det brer seg en følbar atmosfære av kjærlighet, stillhet, styrke eller glede i rommet. Dét er det verd å dvele litt ved: For en liten stund kan vi merke det «sunne» direkte og umiddelbart - som et levende nærvær vi alle kan logge oss på.  Dette er viktig! Vi trenger alle sammen å erfare at dette «sunne» vi refererer til, ikke er et konsept, men noe følbart oppnåelig vi skal leve. Vi trenger å erfare at etter hvert som det integreres i nervesystemet, ikke lenger er noe vi skal mestre, men noe vi kan hvile i.
Det finnes ulike kvaliteter av nærvær. De "smaker" forskjellig og styrker og nærer oss på veldig forskjellige måter. Selv inkluderer jeg dette i undervisningen min slik at vi alle sammen kan begynne å gjenkjenne det som en del av oss selv.

Et spennende og pussig fenomen i kjølvannet av dette fokuset, er at spesifikke kvaliteter av nærvær i blant dukker opp som sunne deler under prosessene. Når det skjer er det påtakelig - og alltid en overraskende og nærende erfaring for RG.

Når skal vi intervenere?

Så hva hindrer egentlig en prosess i å nå en form for forløsning? 
En vanlig årsak til at prosessen i et selvmøte stopper opp er at IG fokuserer på de punktene hen føler seg mest komfortabel med og unngår motstanden i feltet. For meg ser det ut som at «greie», «positive» punkter, særlig når de oppstår tidlig i prosessen, ofte representerer overlevelse og fordi helingspotensialet først og fremst ligger i motstanden kan ikke feltet samle seg.

Det kan være mange årsaker til at en prosess kjører seg litt fast og en god del situasjoner løses av resonansgiverne. Noen terapeuter overlater det meste til resonansgiverne og intervenerer minimalt, mens andre velger å være mer til stede og kanskje intervenere etter å ha ventet ut en situasjon en stund. For meg ser det ut til at ulike løsninger og personlige stiler kan fungere på hver sine måter. Jeg er imidlertid opptatt at vi bør holde øye med, og ta hensyn til IG´s behov. Noen intensjonsgivere er selvgående, andre trenger mer støtte. Generelt tenker jeg at jo mer skjørt jeget til IG er, jo mer støtte er det behov for.

Videre tenker jeg at uavhengig av personlig stil, er det godt om både intervenering og avholdelse fra intervenering, i størst mulig grad springer ut fra en bevisst hypotese om hva som foregår i feltet. Da kan en viktig ledetråd være å gjenkjenne om resonansgiverne befinner seg innenfor rollefunksjonen og evt hvem

som er i overlevelse. Dels øker det terapeutens interveneringsalternativer, og dels øker sjansen for at intervensjonen skjer på en hensiktsmessig måte. At vi har interveneringsmuligheter betyr ikke at vi må benytte oss av dem, men det gjør oss tryggere og mer flerdimensjonale i terapeutrollen.

I tillegg til å indikere når det kan være godt å støtte IG, kan det også si noe om når vi bør tøyle lysten til å blande oss. Hvis jeg som terapeut er usikker på en impuls om å intervenere, kan et godt kontrollspørsmål være; kan jeg intervenere støttende nå - eller vil mitt innspill sette IG under (ytterligere) press? Et annet kontrollspørsmål kan være; er det egentlig behov for noe mer akkurat nå, eller er det allerede tilstrekkelig flyt i prosessen?  Hvis du er bevisst noen av dine egne svake punkter som terapeut, kan du lage dine egne kontrollspørsmål.
 

Til syvende og sist vil intervenering uunngåelig innebære jazz. Alle mennesker oppfatter verden gjennom sine egne filtre. Det gjør hver eneste terapeut unik på godt og vondt og vi må alle sammen vurdere og merke hver enkelt IG og hver enkelt situasjon som unik. At vi er forskjellige og har forskjellige kvaliteter kan være en god ting. Generelt tiltrekker vi oss ulike klienter med forskjellige behov og preferanser, og jo bedre vi leser og tilpasser oss IG’s behov for autonomi og støtte, jo mer sårbare klienter kan vi arbeide med.

Flere tanker i hodet samtidig

Man kan innvende at vi ved å adressere rollefunksjonene såpass detaljert som jeg foreslår, kan komme i fare for å sette RG under press om å gjøre ting på en «riktig» måte, men som alltid når vi søker å utvide vår bevissthet må vi tåle å stå i noe paradoksalt:

Samtidig som vi søker oss fri fra identifikasjon, må vi erkjenne at det ikke kan unngås. Terapeut eller RG – vi er alle sammen bare mennesker og uansett hvor en identifikasjon/trigging oppstår under et selvmøte, kan vi antageligvis, med noen få unntak, forstå det som en speiling av IG.

Og noe av gullet i denne metoden er vel nettopp at vi kan støtte oss på at sannheten finnes i summen av feltet og derfor heldigvis ikke er avhengig av ufeilbarlige mennesker. Det avgjørende er ikke om alle resonansgiverne er fri for identifikasjon eller om terapeuten til enhver tid er treffsikker, men at vi som RG er nysgjerrig og åpen for å oppdage stadig nye sider ved oss selv, og at vi som terapeut er fleksibel og lyttende nok til løpende å justere oss etter feltet og evaluerer våre intervensjoner. I tillegg er det viktig å søke regelmessig veiledning slik at både vår menneskelighet og vår faglighet fortsetter å vokse. 

Ut av identifikasjon

Jeg forsøker med denne artikkelen å bidra til økt bevissthet rundt skillet mellom terapeutens og RG´s rollefunksjon, og nysgjerrighet rundt hvordan vi selv fungerer i rollene våre. I tillegg forsøker jeg å beskrive noen «pointers» jeg tror det kan være nyttig å være oppmerksom på som terapeut. Det finnes imidlertid en uendelighet av variabler som ikke kan dekkes i en artikkel og igjen blir vi nødt til å vende tilbake til jazz. Ikke som en invitasjon til ukritisk å følge egne impulser, men mer som en oppfordring til at hver og en av oss fortsetter å undersøke; hva gir mening for meg, hva er mine styrker og hvilke svakheter må nettopp jeg være våken for som RG og som terapeut.

Det kan ta litt tid, men etter hvert som de slemmeste identifikasjonene slipper taket i oss, blir det gradvis lettere å møte våre begrensninger med nysgjerrighet i stedet for selvkritikk. Det er et skikkelig godt vendepunkt i arbeidet med oss selv. Gradvis får vi mindre å forsvare. Det gjør oss rausere med oss selv og andre, og øker vår kapasitet til å lytte oppriktig til hverandre. Vi blir mer fleksible og undrende, og mindre skråsikre. Det jeg forsøker å beskrive er en form for selvfølelse som er trygg nok til stadig å søke dypere ved å fortsette og stille spørsmål ved egne og andres sannheter. Ikke for å underminere dem, men for stadig å skape mer innsikt og romlighet.

Hensikten med IoPT er å styrke og hele jeget vårt, og jo helere jeget blir, jo mer vil vi føle behov for å uttrykke vår individualitet på levende og kreative måter. Det er shaky og uvant for de fleste av oss, men det er dit vi skal!

Det er nemlig ikke likhet som skaper fred mellom mennesker, men takhøyde, romslighet og undring rundt ulike perspektiv og måter. Når vi skaper en kultur der det er rom for kreativitet og mangfold, kan arbeidsfeltet bli et trygt fellesskap hvor alle søker å løfte hverandre uten at vi mister den konstruktive motstanden som er så avgjørende for sunn utvikling. For meg er dét viktige tegn på sunnhet enten vi befinner oss i terapirommet eller i faglig utveksling og dialog.