IoPTterapi
IndreVEKST
Identitet, traumer og kjærlighet
av Mariken Moxness
publisert i NTFs fagblad Resonans 2021
Det sies at det finnes mange ulike former for kjærlighet. Selv liker jeg å tenke på kjærlighet som en universell kvalitet som kan fylle og prege i ulike situasjoner, individer, relasjoner (oa) og som oppleves forskjellig avhengig av hva den fyller og uttrykkes gjennom.
Kjærlighet er vanskelig å definere, men de fleste av oss har antageligvis erfart det som en følelse eller sansbar kvalitet som bl.a. motiverer oss til å ville hverandre vel. Jeg tenker derfor at kjærlighet er uløselig knyttet sammen med ulike former for behovsdekning. Kjærlighet regnes som et grunnleggende behov og Franz Ruppert, professor i psykologi, sier at vi har behov for både å gi og motta kjærlighet. Selv tenker jeg at jo mer kjærlighet vi mottar, jo større er sannsynligheten for at kjærlighet kan utvikle seg til å bli et overskuddsfenomen i oss. Så hvordan kan det ha seg at vår kapasitet for kjærlighet er begrenset?
Vi har en tendens til å anta at det ufødte barnet lever en ukomplisert, varm og trygg tilværelse i mors mage.
Selvmøtene
i IoPT viser imidlertid en annen virkelighet. Hvis mor har ubearbeidede traumer vil hennes kjærlighetsevne være redusert, og mangel på kjærlighet kan få dype konsekvenser som skader oss. Vi har alle, på ulike måter, manglet kjærlighet helt fra begynnelsen og som en følge kan det se ut som om svært få av oss kommer til verden uten traumer - traumer som skal komme til å styre store deler av livet vårt.
Identitet
Ordet identitet kommer fra latin og betyr «det samme», altså å stemme over ens med seg selv. Sunn identitet handler om at
jeg = jeg
og at jeg er i stand til å skille mellom det som er jeg
og det som ikke er
jeg.
Identiteten utvikles helt fra unnfangelsen og alt vi opplever er med på å forme den. På en måte kan vi si at identiteten er summen av alt jeg hittil har opplevd og mine måter å håndtere det på.
Mor er den første erfaringen jeg gjør. I begynnelsen er jeg en del av henne og hun er hele min verden. Alt jeg mottar får jeg fra henne: næring, emosjonell kontakt, varme og beskyttelse. Alt jeg opplever, opplever jeg gjennom hennes kropp og hennes følelser. Hun er hele mitt univers.
Helene: «Hvis jeg spør mamma i dag om jeg var ønsket og elsket ville hun gitt meg et uforbeholdent ja! Men situasjonen var en annen da hun faktisk ble gravid. Hun syntes hun hadde nok med min storesøster og ville tilbake i jobb. Realiteten var at hun ble forbannet og frustrert da hun ble gravid med meg. Dét sinnet gjorde noe fundamentalt med meg - det satte dype spor som fremdeles påvirker livet mitt.»
Uten mor kan jeg ikke leve. Denne kjensgjerningen er ekstremt viktig for utviklingen av identiteten min. Hvis jeg vil overleve er jeg nødt til å tilpasse meg den virkeligheten hun representerer - for det finnes ingen annen virkelighet der jeg ligger i magen hennes. Hvis jeg skal overleve må mor og jeg være på lag. Det betyr at hvis graviditeten er uønsket, overveldende, skremmende eller ubehagelig for mor, må jeg mestre paradokset «hvis jeg skal overleve kan jeg ikke finnes». Jeg må forsøke å ta minst mulig plass og gjøre minst mulig av meg. Jeg må innta en holdning til meg selv som er den samme som hennes, dvs: Jeg = for mye. Og hvis mor for eksempel synes jeg har feil kjønn blir min holdning til meg selv: Jeg = feil (kjønn oa).
Franz Ruppert kaller dette tilskrivelser. Tilskrivelser dekker over det jeg i virkeligheten er. Tilskrivelsene blir en del av selvbildet og skader identiteten min. Tilskrivelser utydeliggjør jeg.
Tap av fri vilje
Barn kommuniserer sine behov gjennom kroppsspråk, ansiktsuttrykk, latter, gråt osv. Hvis mor synes jeg er for krevende og ignorerer, avviser eller til og med straffer meg når jeg trenger henne, vil jeg lære å ignorere mine egne behov. For eksempel: jeg er sulten, våt, eller kald, men mor liker ikke at jeg gråter så jeg holder gråten tilbake. For å unngå min mors avvisning må jeg altså avvise mine egne sanser og følelser. Jeg avlæres å ta vare på meg selv og lærer at mine behov ikke er viktige.
Jeg trenger sansene og følelsene for å vite hva jeg vil. Sansene og følelsene er mitt kompass; de gir retning for viljen. Hvis jeg må undertrykke følelsene mister jeg med andre ord kontakten med kompasset og dermed kontakten med min autentiske vilje.
Jeg
er ikke lenger
Jeg ->
Jeg = Mors tilskrivelser
Jeg vil
er ikke lenger Min vilje
->
Jeg vil = Mors vilje
Dette mønsteret vil prege alle mine senere relasjoner. Jeg tror at andres vilje er viktigere enn min egen, og min kapasitet til å ivareta meg selv er svekket: jeg glemmer å ta på meg genser når jeg fryser, jeg arbeider for hardt eller spiser usunt uten å merke at det skader meg. Min manglende kapasitet til å ivareta meg selv fører til avhengighet - eller isolasjon fra andre mennesker, og fysiske og psykiske symptomer som kan utvikle seg til sykdom.
Identifikasjon
Ordet «identitet» stammer som nevnt fra latin og betyr «det samme». Ordet «identifikasjon» har samme opprinnelse, og grunnformelen for identifikasjon er i følge Ruppert
jeg = du.
I følge Ruppert starter vi faktisk livet i autonomi. De første 6 -10 dagene etter befruktningen lever vi utelukkende av de næringsstoffene som finnes i eggcellen. Når disse er oppbrukt må vi knytte oss til mor gjennom morkake og navlestreng og gå i symbiose med henne. Etter først å ha erfart autonomi blir mor dermed min første og mest grunnleggende relasjon.
Hvis hun oppfyller symbiosebehovene (kontakt, kjærlighet, omsorg osv) og etter hvert tillater meg en gradvis utforskning av løsrivelse, differensiering og autonomi, vil jeg utvikle sunn identitet og fri vilje. Hvis symbiose- og autonomibehovene ikke blir tilstrekkelig møtt blir jeg traumatisert og min oppfattelse av virkeligheten blir uklar. Hvis mor er emosjonelt utilgjengelig og møter meg med stress, utålmodighet eller straff når jeg trenger henne, må jeg for å overleve anstrenge meg for å holde meg inne med henne. Det innebærer at jeg overtar hennes perspektiv og mister mitt eget: panikken, sorgen og smerten i "baby-meg"- som lå så alt for mye alene - undertrykkes, og med tiden begynner jeg i stedet å bekymre meg for henne; «stakkars mamma hun er alltid sliten». Jeg har nå overtatt hennes perspektiv og mistet mitt eget. Jeg er identifisert med mor.
Når jeg må oppgi mitt eget perspektiv, mister jeg min selvstøtte. Jeg kan ikke lenger stå trygt på egne ben. For å erstatte den støtten jeg mangler i mitt eget senter, må jeg identifisere meg med omgivelsene. Jeg kan identifisere meg med en partner, min familie, med yrket mitt, med en overgriper eller et menneske jeg beundrer. Kanskje identifiserer jeg meg med de svake i samfunnet, med hudfarge, religion, fedrelandet, et fotballag eller et politisk parti.
Jo mer identiteten er skadet, jo større er faren for sterk identifikasjon. Identifikasjon fører til at jeg ukritisk følger flokken eller en leder, eller at jeg forsøker å få andre til ukritisk å følge meg.
Det omvendte av identifikasjon er autonomi og integritet.
Identifikasjon som overlevelsesstrategi innebærer at vår måte å oppfatte oss selv og omgivelsene blir forvrengt. Vi ser ikke lenger verden fra vårt eget perspektiv, men fra perspektiv som egentlig tilhører andre mennesker. Slik mister jeg oversikten over hva som faktisk er bra for meg og hva som ikke er det. Hensikten med Selvmøtet er å synliggjøre skadelige identifikasjoner og ta meg ut av dem. Men hva er det egentlig helbredende elementet i prosessen - og vil jeg ikke bli selvopptatt og egoistisk ved å sentrere meg i mitt eget perspektiv?
Kjærlighet helbreder
Kjærlighet er nøkkelen til menneskelig utvikling. Som barn trengte vi den fra mor, men etter at vi er blitt voksne må vi alle sammen finne den i oss selv. Jeg vil ikke forsøke å definere kjærlighet, men jeg vil gjerne dele noen betraktninger om dens rolle i helbredelsesprosessen:
Et viktig nøkkelord i forbindelse med kjærlighet er
helhet. Kjærlighet rommer motsetninger og paradokser; kjærlighet som kvalitet velger ikke mellom nærhet og frihet, mellom glede og sorg, men rommer begge deler. Kjærlighet velger ikke mellom deg og meg. Selv når vi polariserer med hverandre vil en som ser med kjærlig blikk kunne gi gyldighet til begges opplevelse. Og fordi ingenting utelates eller ekskluderes kjennetegnes kjærligheten ved sin kapasitet til å omfatte det som er splittet og «lime sammen»
og
transformere det som er knust.
Selvansvarlighet
Det finnes imidlertid en avgjørende forutsetning: For å helbrede et traume må kjærligheten komme fra meg selv. Som voksen kan ingen lenger gjøre mitt indre arbeid for meg; ikke mamma, ikke partneren min, ingen lege, venn eller terapeut kan reparere meg. Jeg må selv åpne hjertet for dét i meg som jeg en gang i min nød måtte spalte bort og forlate.
Selvmøtet har en formel som nettopp legger til rette for at jeg kan nå frem med kjærlighet dit jeg er forhindret fra å gå alene. Ved hjelp av resonansgiverne får jeg synliggjort de traumatiserte delene jeg trenger å møte, og når jeg trenger støtte kan terapeuten bidra ved empatisk å romme mine begrensninger og min sårbarhet og forsiktig veilede meg under prosessen. Men til slutt er det alltid mitt eget hjerte som må favne smerten. Og nettopp det er kjærlighetens forunderlige kapasitet; å romme paradokser, bære det ubærlige og favne det som umulig kan favnes.
Gjenoppretting av sansevarhet
Etter hvert som jeg møter smerten begynner frossenheten inni meg å tine. Kontakten med sansene og følelsene gjenopprettes og jeg blir mer kongruent. Psykens funksjon er å fungere som bro mellom den indre og den ytre virkeligheten og gjennom åpne sanser skape dynamisk, følsom og fleksibel kontakt med livet og menneskene rundt meg.
Å komme i kongruens med meg selv og mitt eget perspektiv er dessuten en forutsetning for å kunne foreta sunne og konstruktive valg. Med økt sansevarhet får jeg gradvis kompasset mitt tilbake slik at jeg kan navigere mer klart og bevisst. Etter hvert som jeg kan stole på min kapasitet til å si ja takk og nei takk i ulike situasjoner, blir det mindre «farlig» å forholde meg åpen og lyttende til omgivelsene. Jo mer kontakt jeg får med meg selv, jo flere tangenter får jeg å spille på, og jo mer komplekst og sensitivt kan jeg respondere i samspill med andre.
Empati
De sunne strukturene kjennetegnes med andre ord av at motsetninger integreres og jeg rommer et både-og. Jo flere motsetninger som bevisstgjøres, føles og intergreres i min psyke, jo mindre polariserende og dømmende blir jeg og jo mer vokser min medfølelse for meg selv og andre.
Empati og medfølelse er imidlertid ikke det samme som medlidenhet. Medlidenhet er et underskuddsfenomen og en traumeoverlevelsesstrategi der jeg blandes inn i din smerte for å slippe å være i kontakt med min egen: jeg forsøker å redde deg (implisitt mor) i stedet for å ta hånd om meg selv. Medfølelse og empati er derimot overskuddsfenomen og uttrykk for kjærlighet, der mine egne erfaringer bidrar til at jeg også kan anerkjenne og romme dine.
Et sunt jeg i relasjon
Det som er sunt i meg søker derfor ikke polarisering, bakvaskelse, underkastelse eller dominans. Det er det traumeoverlevelsesdeler som gjør. Når jeg har kontakt med meg selv kan jeg bedre skille mellom hvilke situasjoner som er for belastende for meg, og hva jeg evt tåler å stå i uten å retraumatisere meg selv eller andre. Det sunne i meg begynner gradvis å orientere meg på nye måter og oppfatter ytre faktorer primært som navigeringspunkter jeg kan velge å søke mot eller styre unna. Etter hvert som jeg står mer stødig både alene og sammen med andre, kan jeg lytte og protestere og fritt endre mening uten å underkaste meg. Gradvis øker min kapasitet for å stå i krevende situasjoner uten å retraumatisere.
Jo mer jeg våger å velge meg selv, jo større blir min kapasitet og interesse for å leve i den gjensidige utvekslingen som bare kan skje i likeverdige relasjoner. Jo mer jeg kan stole på min evne til å avgrense meg, jo nærmere kan jeg tillate andre mennesker å komme. Og jo mer jeg evner å ivareta meg selv først, jo større blir mitt overskudd og min empati for andre mennesker.
For meg ser det dermed ut til at utviklingen av et sunt og autonomt jeg, innebærer en økt erkjennelse av at vi lever her sammen. Til syvende og siste er vi en del av et menneskelig fellesskap og uunngålig avhengig av hverandre. Men da snakker jeg om et menneskelig fellesskap som ideelt er løftet ut av identifikasjon - "interdependency" - hvor vi erkjenner vårt behov for hverandre, men beholder kontakten med oss selv og lever livet fra vårt eget senter.
Virkeligheten består av paradokser og motsetninger, og kanskje kan vi aldri helt komme til å forstå den mangefasetterte virkeligheten vi alle er en del av, men det vi
alltid kan - er å
fortsette å styrke og utvikle vår evne til å være i god kontakt med oss selv og omgivelsene, slik at vi kan navigere i virkeligheten på en mest mulig konstruktiv og meningsfull måte.
Litteratur:
Banzhaf H, Ruppert F (2018) Min kropp, Mitt traume, Mitt Jeg
Ruppert F. (2018) Hvem er jeg i et traumatisert samfunn
Ruppert F. (2021) Ich will leben, lieben und geliebt werden